 |
| Avisene er blant den delen av sakprosaen norske elever møter oftest. Foto: Privat |
Sylvi Pennes i Litteratur og film i klasserommet (Universitetsforlaget, 2010) og Atle Skaftun i Litteraturens nytteverdi (Fagbokforlaget, 2009) kritiserer begge den klassiske norskopplæringen hvor det er lagt vekt på det som kan kalles norsk høykulturell skjønnlitteratur, knyttet til den klassisk borgerlige dannelse. Kritikken går både om den litteratur som elevene skal lese og studere og om de tekster som de selv skal produsere. Forfatternes forslag til nyendring kan begrunnes på flere måter, og primært gjennom den erkjennelse at Norge er forandret.
Et annet samfunn
Norge anno 2011 er et mediesamfunn hvor konsumet av medieprodukter er enormt. Retorisk stiller Penne dette spørsmålet: "Hvordan og hvorfor skal vi drive med litteratur i skolen når elevene ser fjernsyn i stedet for å lese?" (2010:19). Både som konsument og produsent av budskap trenger barn og ungdom ferdigheter, kunnskap og holdninger som de ikke tilegner seg seg utenfor skolen; det må læres.
Norge er på mange måter blitt et flerkulturelt samfunn. En ordinær klasse har mange elever med andre morsmål enn norsk, og dernest er alle barn og ungdommer i dag internasjonale i være-, tenke- og adferdsmåter. Den globaliserte norske ungdom er både gjennom fysiske reiser, mediekonsum og deltakelse i internett-samfunn blitt en del av en global ungdomskultur. Fjernsynet generelt (og CNN spesielt) og internett har realisert medieforskeren Marshall McLuhans spådommer fra 1960-tallet om "The Globale Village" (se video av McLuhan fra You Tube her: http://www.youtube.com/watch?v=HeDnPP6ntic
Det trengs annen ballast for å kunne navigere i et slikt samfunn enn for eksempel i norsk bygdesamfunn på 1950-tallet, hvor avisa, bygdekinoen, dampradioen og en onkel i Amerika var alene om å gi impulser utenfra. Begrepet litteracy er benyttet for å beskrive den mangfoldige kompetanse som kreves. Begrepet defineres på mange måter, men felles for dem alle er at evnen til å beherske lesing og skriving er basal. I tillegg er det nødvendig med en bredere forståelse av kommunikasjon, både som bruker og sender, formulert slik av Penne:
"Målet for literacy er rett og slett større bevissthet om 'språkmakt' i et samfunn der stadig mer makt handler om språklig makt: Det gjelder bevissthet om både den maktbruken vi alle utsettes for gjennom medier og reklame og andre ideologiske og kommersielle interesser og om den makten man selv kan få med innsikt i spillenes regler." (20010:29)Den instrumentelle skole
Nyorienteringen forfatterne gjør seg til talspersoner, for kan også begrunnes i Kunnskapsløftet og læreplaner som legger mer vekt på målbare læringsmål enn tidligere planer, og hvor det spørres etter nytten av det som skjer. Politikere vettskremte av PISA-undersøkelsene har presset frem en skole som skal prioritere en mer instrumentell undervisning som kan gi resultater som kan veies og telles. Beskrivelsene av det som skal oppnås, er mer konkrete enn tidligere tiders mer overordnede og generelle formåls- og aktivitetsbeskrivelser med basis i en historisk forståelse av dannelse, og det er lagt betydelig energi i å finne vurderingsformer som valid etterprøver i hvilken grad målene er nådd. (Kompetansemålene for norskfaget i Kunnskapsløftet er beskrevet her.)
Fortjener forfatterne støtte for sine forslag til en ny kurs hvor det legges mindre innsats i å lese Henrik Ibsen og skrive dikt om våren - og mer energi i å forstå hvorfor avisartikler er utformet som de er og å skrive egne debattinnlegg?
Den overlegne sakprosaen
Jeg mener: Et stykke på vei vil jeg gi tilslutning til nyorienteringen, men ikke fullt ut, og jeg sliter med å akseptere fullt ut det instrumentalt mekaniske syn på kompetanse som kan bli resultatet av målstyringens higen etter de kvantifiserbare størrelser og standardiserte prøver nasjonalt og internasjonalt.
Sakprosaen er den skjønne litteraturen overlegen i volum. Nesten alt som skrives på norsk, er sakprosa, enten vi forholder oss til den profesjonelle prosa (aviser, tidsskrifter, blogger, magasiner, bøker osv) eller privat skriftlig kommunikasjon. Skriftkulturen lever primært innenfor den tradisjon hvor det som skrives, har en troskap til virkeligheten som ideal.
En periode rådet den frykt at den visuelle kommunikasjonen skulle død ut, og ja visst er det slik at fjernsynsmediet og levende bilder gjennom internett har nådd et kolossalt nivå. Likevel er det antakelig slik at det skrives mer enn noen gang, og den trenden er både du og jeg en del av. Vi skriver i dag epost og sms der vi tidligere hadde samlet sammen til et møte eller tatt en telefon.
Hverdagsprosaen
Det er primært sakprosaen i all sin bredde elevene vil møte profesjonelt og privat, og det er sakprosa de primært vil ha direkte nytte av å forstå. Hva betyr bruksanvisningen og strømregningen? Hvorfor har VG det innhold som avisen har, og hvilken innflytelse kan bloggere inneha? I et slikt perspektiv er det åpenbart riktig at norskundervisningen for å innfri forventninger som stilles om å være et kommunikasjonsfag, vektlegger sakprosaen i høyere grad enn i dag.
Metodisk kan dette gjøres på mange måter, og forfatterne er inne på noen av dem. Grunnleggende handler det rett og slett om å anvende sakprosasiske tekster i undervisningen for å skape en forståelse for de enkelte sjangeres særtrekk og virkemidler - og å la elevene selv bli produsenter innenfor et bredt register av tekster, fra reklametekst, debattinnlegg og intervju til rapport, redegjørelse, plakat og nettartikkel. Læreplanen i norsk legger selv om til slik bruk, og det er bra. Mine egne hverdagsobservasjoner forteller at først ved overgangen til videregående får elevene anledning til å skrive sakprosa selv, etter en grunnskole hvor det meste har dreiet seg om å produsere fortellinger, vers og noveller. Når elevene selv skal skrive sakprosa, vil de finne ut at det er nødvendig med sjangerkunnskap for å vite at nyhetsartikler ikke skal skrives på dialekt eller sms-språk.
Menneskekunnskap
Men likevel: Jeg vil advare mot å kunnskapsløfte skjønnlitteraturen ut av skolen. Som dannelsesprosjekt må norskundervisningen fremdeles gi norske elever en mulighet til å bli kjent med norske kanoner som er en del av den fellesnorske kultur- og tolkningsfellesskap. Det er ikke sikkert man når kompetansemålene i Kunnskapsløftet bedre etter å ha lest Det store spelet eller Pan, men man vet mer om det å være et menneske, og det er ikke så lite, det heller.
