 |
| NYE UTFORDRINGER: Marie Richardsen fra 9. klasse på Kila skole får formativ vurdering av lærer Linda Reinstad. Foto fra 2008: Tina Eilertsen |
Sa du "Pisa" til en nordmenn for 10 år siden, ville vedkommende ha begynt å snakke om et tårn i en italiensk by. Sier du "Pisa" i dag, er sjansen stor for at du får høre hvor dårlig norske skoleelever skårer i internasjonale tester av skoleprestasjoner. Så er ikke debatten om nivå og vurdering ny. Debatten har skjedd i fagmiljøene og også i de offentlige rom, her ofte spisset til en diskusjon om det bør være karakterer i grunnskolen. Karakterdebatten mobiliserte på 1970-tallet skarpe politiske fronter. Som gymnasiast den gang husker jeg mang en krangel i elevsamfunn og skoleaviser.
Den internasjonale PISA-kartleggingen har siden 2001 fornyet debatten om karakterer og vurderingsformer. Fortsatt diskuteres hva og hvor mye som kan leses ut av undersøkelsen og hvordan vurdering av elevprestasjoner kan skje valid og reliabelt. Jeg mener likevel å se at debatten om vurderingsformer er blitt mer nyansert enn for noen ti-år siden.
Kunnskapsløftet fra 2006 er en læreplan for grunnskolen og videregående. Tiltaket har ledet til en lang rekke prosjekter hvor bedre vurdering er et hovedelement. Prosjektet Bedre vurderingspraksis 2007-2009 er ett eksempel på et slikt utviklingsprosjekt, "Vurdering for læring 2010-2014" et annet (grunnlagsdokumentet for dette prosjektet finnes her).
Utdanningsdirektoratet skriver i en veiledning at det i prinsippet finnes to former for vurdering :
Formålet med underveisvurdering er å fremme læring og utvikling og gi grunnlag for tilpasset opplæring. Formålet med sluttvurdering er å gi informasjon om nivået til elever, lærlinger og lærekandidater ved avslutningen av opplæringen i faget.De to begrepene sammenfaller på mange måter med begrepsparet formativ vurdering og summativ vurdering, der den førstnevnte er en vurdering for læring, den sistnevnte en vurdering av læring (Fjørtoft 2009:37).
Historisk har skoleverket vært mest opptatt av den summative vurdering, gjerne konkludert gjennom en bokstav- eller tallkarakter. En slik vurdering gir elev, lærer og samfunn et signal om elevens prestasjoner, men gir liten veiledning for hvordan eleven kan komme videre faglig. Der kommer den formative vurdering inn, og det er denne vurderingsformen som for tiden blir fokusert sterkest: Bedre vurdering underveis gir forutsetninger for bedre læring.
Men hva skal vurderes og hvordan skal overordnede mål for læringen kunne få en praktisk anvendelse i skolehverdagen? Her kommer begrepene kompetanse og operasjonalisering av kompetansemål inn. Der man historisk benyttet begrepet kunnskap, blir i dag oftere det videre begrepet kompetanse brukt. Fjørtoft skriver at "utvalget som i 2003 anbefalte å innføre kompetansebegrepet i skolen, definerte kompetanse som 'evne til å å bruke kunnskaper og ferdigheter effektivt og kreativt i menneskelige situasjoner'" (2009:19). Fjørtoft refererer videre forskeren Erickson, som opererer med tre kompetanseaspekter: Kunnskap, ferdigheter og forståelse. Disse tre begrepene beskriver ulike sider ved kompetansen som elever skal erverve i de enkelte fag, og i overordnede lærerplaner beskrives hva elever på de enkelte trinn skal vite, kunne gjøre og skjønne.
For den enkelte skole eller lærer er det likevel nødvendig med mer detaljerte og praktisk anvendbare mål for undervisningen i de enkelte fag. Overordnede kompetansemål må operasjonaliseres; brytes ned til spesifikke mål som detaljert sier hva elevene skal kunne i det enkelte fag. Kunnskapsløftet innebærer at overordnede mål gis sentralt, men ansvaret for å operasjonalisere målene lokalt skal skje i hver enkelt skole. De praktiske måter dette skjer på, vil variere. Én måte er å beskrive kriterier for måloppnåelse som det kan knyttes vurdering til, og slike kriterier kan benyttes helt ned til enkeltoppgaver som skal løses.
Til nærværende blogginnlegg er det laget slike kriterier i en rubrikk hvor det beskrives hvilke egenskaper et innlegg skal ha for å bli godkjent og for å bli beskrevet som fremragende. Rubrikken operasjonaliserer overordnede kompetansemål for studiet slik at både lærer og student kjenner kriteriene for vurderingen. Jeg synes dette er en fascinerende metode hvor studenten får klar og presis informasjon om hvilke kriterier vurderingen vil skje etter. Etablering av slike rubikker er derfor et eksempel på hvordan måle- og vurderingsordninger kan etableres på en måte som fremmer læring.
